Viser innlegg med etiketten romanar 2010. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten romanar 2010. Vis alle innlegg

tysdag 9. november 2010

Bok 52: Finsk krim på nynorsk

Høyrest ikkje det spennande ut? Det syntest i alle fall eg!  Nynorsk krim har eg ikkje lese før.  Dessverre spørs det om det vert både første og siste gong. Verken miljøet eller mordgåta fengja meg.

Forfattaren fekk Glassnøkkelen i 2007 for beste nordiske krim i 2007. Blogglesarane må gjerne lese og legge ned protest!
P.S. Eg hadde med boka då eg var vikar lesetime, slik at eg kan lese saman med elevane. De kan no gjete kva fjortisane fekk ut av namnet til forfattaren.

søndag 7. november 2010

Bok 51: Mykje nordisk krim for tida

No må eg berre bryte saman og tilstå: Eg hadde begynt på ein annan roman, men klarte ikkje å halde meg unna Indridason sine krimbøker.  Dette er den nest siste, trur eg.  Då har eg hoppa over eit par, men det får våge seg.  Eg les dei når eg finn dei.

Kvifor likar eg desse bøkene?
- Menneska og miljøa er godt skildra.  Dei er truverdige.
- Krimhelten sitt privatliv er interessant og relevant.

I Fjellet er forsvinningar og sjølvmord det dreiar seg om. Kan ein drive eit menneske til sjølvmord?  Boka kan også lesast som eit apropos til Åndenes makt. Det meste har ei naturleg forklaring...

I går var eg innom biblioteket.  Eg held på å lese noko så sjeldan som ei nynorsk krimbok omsett frå finsk.  Noko meir enn ei papirbok rekk eg vanlegvis ikkje å lese i månaden.Men då eg såg andre boka i den danske serien, måtte eg berre ta den med heim.  Så no må eg vere flink å sette av tid til å sitte å lese!

måndag 1. november 2010

Bok 50: Meir islandsk krim

For meg er vel dette det næreste ein kjem "slukebok".  Om innhaldet kan de lese her.

Det kan vere vanskeleg å seie eksakt kva ein likar med ei bok eller ein forfattar.  Felles for dei to bøkene eg har lese av denne forfattaren, er at dei rullar opp heller tragiske barndomshistorier.  Vi får også stadig meir innblikk i krimhelten sitt privatliv.

No har eg liggande dei to siste bøkene i serien.  Dei to biblioteka eg har vore innom, har ikkje hatt inne dei to i midten.  Eg har begynt å lese ei ny bok, men slit litt med å kome inn i ho, og så har eg desse to bøkene som freistar meir.  Men som eg har sagt før, så prøver eg å lese vanlege bøker innimellom krimbøkene...

fredag 29. oktober 2010

Bok 49: Slukebok?



Eg har no lært meg det norske ordet for pageturner, nemleg slukebok.  Desse bøkene ligg ofte i store haugar i bokhandelen, slik at når ein finn ei av dei på biblioteket, trur ein at ein verkeleg har vore heldig.  Denne forfattaren har eg og sett reklamere for sine to siste bøker på frukost-TV.

Boka opnar greit.  Bakteppet er borgarkrigen i El Salvador.  Hovudpersonen er ei av dei få som overlever utreinskingar i landsbyen der ho bur.  Ho får hjelp til å flykte til USA.  Dette kunne ha blitt bra! 

Det som øydelegg mest er språket.  Skildringane er så sentimentale og klissete at ein kan vri seg i stolen.  Om nokon er ueinig med meg får dei lese til dømes om då guten heldt på å drukne i bassenget. 

Sjølve historia vert langdryg, og frampeika er så mange at ein forstår omtrent kva som vil skje.  Dette grensar til kiosklitteratur!

Les gjerne meir her.

torsdag 28. oktober 2010

Bok 48: Too much nynorsk humor

Dette er ei bok for folk som har sansen for leiking med språk.  Sjølv er eg sjølvsagt i denne gruppa.  Men eg hadde ikkje lese så sider før det vart too much, for å seie det på godt norsk.  Boka vart lagt til side.

Så vart eg vikar i ei åttandeklasse som hadde leseprosjekt.  Etter at eg hadde fått alle elevane i gang med lesing, sette eg meg til å lese i mi eiga bok.  Akkurat då eg heldt på å gå lei att, kom eg til kapittelet om fru Johnsen s. 94.  Dette kapittelet kan stå som eit sjølvstendig stykke.  Om de kjem over boka på eit bibliotek, så les kapittelet om den dama som har øydelagt mest for nynorsken, Inger Lise Andersen.

Eg synest forfattaren skriv godt og morosamt, men eg meiner han har valt feil sjanger.  Når denne romanen til og med skal vere den første i ein trilogi, vert det, ja, rett og slett too much.

Les kva Samlaget sjøl skriv her.

søndag 24. oktober 2010

Bok 47: Islandsk krim

Dette er den første boka eg har lese av denne islanske forfattaren.  Den første i serien har eg nettopp sett filma, så den hoppa eg over.  No satsar eg på å lese dei eg kan få tak i.  Dette er god underhaldning!

Les gjerne om boka her.


Her er dei krimbøkene av same forfattar, som i følgje Wikipedia, har kome ut på norsk.


Myren 2004 Mýrin 2000
Gravstille 2005 Grafarþögn 2001
Røsten 2006 Röddin 2002
Vannet 2007 Kleifarvatn 2004
Vinterbyen 2008 Vetrarborgin 2005
Fjellet 2009 Harðskafi 2007
Irrganger 2010 Myrká 2008

måndag 18. oktober 2010

Bok 46: Noveller

Etter å ha lese ein murstein av ein roman, var det godt å slappe av med ei lita novellesamling.  Forteljingane har visst først vorte lesne som kåseri i reiseradioen.  Det er sikkert derfor alle er lagt til sommaren.

Dette er typiske ungdomsnoveller vil eg seie, og som vanleg i novellsamlingar, så er det eit par som stikk seg ut.

laurdag 16. oktober 2010

Bok 45: Så 80-tals!

Det er ikkje berre interiør som går ut på dato...

Denne boka har eg rett og slett lese i feil lys. Eg har ikkje forstått kvifor ein så kjend og kjær forfattar har fordjupa seg i kvinnelagnader frå 40-80-talet. Det vil seie, ikkje før i dag då eg skulle finne bilde av boka. Då først oppdaga eg at boka er skriven i 1982.

Bokmeldinga har eg hatt klar i hovudet siste døgn. Eg synest valet av hovudpersonar var merkeleg. Elendigheit vert det heller ikkje slutt på. Så snart Eivor kjem seg ovanpå, så får ho eit slag i trynet. Der er heile tida eit men. Det heile er "trøsteslaust"! Kan ein person verkeleg ha gått gjennom livet utan ein eller annan gong ha vore oppe i skyene?

Les ein boka i lys av 80-talet i staden for 2010, så kan det hende ein ville følt det annleis. For all del, eg har kosa meg med dei 18 CD-ane. Ein vert gripen av lagnadane. Språket er godt, men ...

måndag 4. oktober 2010

Bok 44: Sjanger: Spionar og agentar

Dette er ein kriminalroman i serien om  Hamilton.  Handlinga går føre seg i fleire land, og fleire presidentar er innblanda, noko som er vanleg i desse bøkene.

I utgangspunktet har eg ikkje sansen for at born av hovudpersonar i verken serieromanar eller fjernsynsseriar, vert kidnappa.   Men Guillou skriv godt, og ein vert dradd inn i handlinga.  Her vert det ikkje spart på effektane.

Små spark hit og dit krydrar romanen.  Eg let meg underhalde!

De må gjerne lese meir her.

måndag 27. september 2010

Bok 43: Fæl og fengjande

Forfattaren av denne boka er fødd i 1958 i Beijing.  Ho hadde sitt eige radioprogram der fram til 1997 då ho flytta til London.

Den engelske tittelen på boka er "A message from an unknown Chinese mother".  Ein kan seie at dette er ei bok med ulike adopsjonshistorier.  Men då ville ein gjort boka urett.  Den handlar om så mykje meir!

Kva er det i den kinesiske kulturen som gjer at landet gir frå seg 120 000 jentebarn?  Forfattaren viser oss at det er komplisert.  Ein del av forklaringa er knytta til historia og kvinna sin verdi i dette samfunnet. 

I bondesamfunnet må familien få ein gut for å få ein åkerlapp å leve av.  Ei jente betyr "sveltihel", så her har ein plikt til å kvitte seg med jentebarn slik at det eine barnet ein let vekse opp er ein gut. Å kaste dei nyfødde jentebarna rett i ei bøtte vatn før dei får trekkje pusten, vert sett på som ein human metode.

Prøver ein, som forfattaren, å adoptere eit jentebarn når ein allereie har ein gut, vert ein fråtatt alle rettigheiter, også arbeidet.  Det vil føre til at guten kanskje ikkje veks opp heller.

I fleire år er det lett å adoptere jenter til vesten.  Takknemlege amerikanske adoptivforeldre sender filmar med veslejenta si tilbake til barneheimane.  Dette gjer kanskje at fleire mødre vert freista til å sende jenta si til vesten og eit liv som "prinsesse"?

Eg har lese dokumentarbøker frå Kina før.  Så eg veit kva som førte til eittbarnspolitikken.  Det var kanskje eit nødvendig grep.  Men den har absolutt sine offer.

Det skin gjennom at forfattaren er journalist.  Ho belyser saka frå mange vinklar gjennom historier, brev og eigne opplevingar.

Eg meiner dette er ei viktig bok.  Den er i kategorien "Les ei bok og bli klok".

tysdag 21. september 2010

Bok 42: Heilslakt?

Observante blogglesarar har kanskje fått med seg at eg har lese denne boka, og ikkje likt det eg har lese.  Midt i boka hadde eg mest lyst til å legge den frå meg.  Men så bestemte eg meg for å fullføre lesinga for så å slakte boka etterpå.

Kva er det som er så ille?

Historia er enkel.  Slekta til hovudpersonen palestinaren Amal frå 2. verdskrig og fram til i dag.  For kvar krig eller urett det palestinske folket lid under, ramnmar det ein eller fleire familiemedlemar.  For å ikkje vert heilt partisk, let forfattaren eine broren hennar verte kidnappa av ein barnlaus jøde, slik ar han veks opp som David. To brør kjempar i same krig på kvar si side.  Det får fram kor meiningslaus krig er.  Eit arr gjer at dei seinare kjenner han att.

Det som er interessant med boka, er den politiske historia sett frå palestinsk side.  Tiandeklassingane våre besøker no konsentrasjonsleirane frå 2. verdkrig.  Boka stiller spørsmål om palestinarane får lide for jødane sine lidingar.  Når ein får høyre om enkeltskjebner i desse krigane og nedslaktingane, vert det sterk kost.

Men så er det språket det vert fortalt med.  Uttrykk som "Hjertet hennes blir fylt av kjærlighet", vert berre heilt feil til krigsskildringar.  Og liknande uttrykk er boka full av.  Det vert klissete, og ein assosierer dei med onsdagsfilmen på TVNorge med Melissa Gilbert i hovudrolla.

Synsvinkelen skiftar mellom ei allvitande forteljarstemme i nokre kapittel, og Amal si stemme i andre.  I tillegg får vi informasjon gjennom brev. I lydboka er dette løyst med ei mannsstemme og ei kvinnestemme.
Ikkje overraskande er forfattaren sjølv palestinar som har utvandra til USA.

søndag 12. september 2010

Bok 41: Nummer 7 i serien


Det vart til at eg kasta meg over denne boka for å ha underhaldning til bærplukking og husarbeid.

Dette er den sjuande romanen med førstebetjent Frølich og Gunnarstranda. Eg har lese nokre av dei tidlegare. Denne innfrir forventningane.  Romanen er underhaldande, men manglar det vesle ekstra.  Terningkast 4 frå meg.

fredag 10. september 2010

Bok 40: Finsk-estisk

Då eg fann denne boka på biblioteket, var det noko kjent med den.  Eg har sikkert høyrt og lese om henne.  Sidan den har fått Nordisk råds litteraturpris, ville eg gje boka ein sjanse, sjølv om eg i utgangspunktet var litt skeptisk til den unge forfattaren. 

Eg let meg rive med i forteljinga om dei to kvinneskjebnene.  Hopping i tid, krev konsentrasjon når ein høyrer lydbok.  Men få namn og elles enkel oppbygning gjorde at eg greidde å henge med.  Dette er ikkje ei krimbok, men spenning finn ein likevel!  Terningkast 6 frå meg.
Bildet er tatt frå Dagsavisen. der kan de og lese meir om boka.

Her kan de finne opplesing(lydspor).

onsdag 1. september 2010

Bok 39: meir norsk krim


Eg var i utgangspunktet litt skeptisk til denne romanen.  "Alle" skal liksom skrive krim for tida.  Med eit slikt utgangspunkt vert ein ofte positivt overraska.

Eg likte sjølve krimgåta og oppklaringa.  Her har vi med noko så sjeldan som ein norsk seriemordar å gjere.  Privatlivet til etterforskaren er ikkje spesielt originalt.  Språket er rett fram og greitt. 

Les gjerne meir her.

fredag 27. august 2010

Bok 38: Frå Tønsberg til Dar-es-Salaam

Eg har tidlegare samanlikna Mehlum med Staalesen.  Dei har begge humor og ironi smetta inn i forteljinga.  Sarkasmane til Mehlum gjer bøkene artige å lese. Boka er skriven i eg-form. Krimhelten heiter Svend Foyn og eig ein St Bernhardshund.

I denne boka reiser han fleire turar til Tanzania der saka har forgreiningar.  Eg skal ikkje gje meg til å forklare mysteriet.  Det kan ikkje gjerast kortfatta.

Boka høver godt som lydbok.
Eg såg at kvar vaksen person i Hareid ikkje låner meir enn to bøker kvar på biblioteket i året! Lån og les!

torsdag 19. august 2010

Bok 37: Nattmannen

Det er ikkje lett å yte romanen full rettferd når ein ikkje har lese nokre bøker med krimhelten før. Som eg har skrive før, er det eit pluss i ein krimroman om krimhelten har eit interessant privatliv.  Samtidig skal det ikkje skugge for handlinga. Den balansen har forfattaren funne.  Men erotiske skildringar vert stilbrot etter mitt syn. 

Denne romanen har to etterforskarar, politimannen og dottera hans som er VG-journalist.  Begge hjelper sjølvsagt til i oppklaringa.

Boka begynner høveleg grotesk: Eit jentehovud vert funne på ein trestake midt i Larvik sentrum.  I byrjinga synest eg boka var litt tam og klisjéprega. Eg er framleis usikker på om eg likar journalisten si rolle oppklaringa. Ho inneiar eit forhold til ein tidlegare klassekamerat som har innpass i det kriminelle miljøet i byen.

Men boka tek seg opp når William Wisting reiser til Afganistan.  Saka har forgreiningar i mange land.  Oppklaringa er spennande og logisk!

fredag 13. august 2010

Bok 36: Eit anna liv

Dette er ein av yndlingsforfattarane til forfattaren i familien.  Han las denne på svensk då vi var i Sverige.  Sjølv plukka eg den med meg lydboka frå biblioteket då vi kom heim.  Eg har brukt lang tid på den.  Det er nok helst ein kombinasjon av at eg har vore sosial og arbeidd lite.

Forfattaren fortel om livet sitt fram til han slutta å drikke.  Han fortel om oppveksten utan faren som døde då Per Olov var liten.  Mora er strengt religiøs.  Ho er lærar, så økonomisk greier dei seg godt, sjølv om ho tener dårlegare enn sine mannlege kollegaer.

Vi følgjer livet til forfattaren.  Han skriv om seg sjølv i tredjeperson, noko som gir oss, og sikkert han sjølv, litt avstand til stoffet.

Er det noko som tilseier at akkurat han skulle bli alkoholikar?  Dette filosoferer han ein del om sjølv.  Er det i genane? Kor tid vart han det? Vi følgjer han gjennom behandlingane etter den såkalla Minnesota-modellen. 

Eg synest dette er den mest interessante delen av boka.  Her legg han ikkje noko mellom.  Han saboterer det første opphaldet, og meiner seg overlegen.  Men til slutt får han hjelp på Island. Også her prøver han å rømme frå opplegget, men vert henta av politiet.

Noko AA vil han ikkje høyre om.  Han er totalavhaldsmann, ikkje tørrlagt alkoholikar. Kanskje verdiane frå oppveksten sit i?

Eg likte boka, sjølv om eg fann ho noko langdryg innimellom.  Les og vurder sjølv!

torsdag 29. juli 2010

Bok 35: Nesten død mann


Dette er den første boka eg har lese av denne forfattaren.  Det er den niande boka med same krimhelt. 

Mine "bange anelsar" vart bekrefta.  Begynner ein å lese midt i ein serie, kan det bli vanskeleg å henge med.  Hadde ein kjendt helten og familiehistoria hans, hadde det vorte færre personar å halde greie på.

Hendingar i notid og fortid som har forbindelsar med kvarndre, er ikkje ukjendt i kriminallitteraturen.  Men eg meiner det må vere eit minstekrav at ein kan tru på historia.  I denne boka synest eg ikkje forfattaren lykkast med å gjere den truverdig.

Skal eg gje noko pluss, må det vere til språket.  Her er mange ironiske og artige formuleringar.

Eit uttrykk eg reagerte på var denne indianarsommaren han stadig kom tilbake til.  Eg trudde Indian summer skulle omsetjast med indisk sommar. Så lærte eg noko nytt.  Dette kan de lese meir om her.

laurdag 24. juli 2010

Bok 34: Dansk krim


Denne boka er eit samabeidsprosjekt mellom to forfattarar.  Kaaberbøl er kjendt for ungdomsbøkene i Skammarserien.

Ei bok kan ha mange kvalitetar.  Vi norsklærarar vurderer gjerne språk og innhald.  Denne boka har eit enkelt språk.  Forteljinga står i fokus.  Og dette er ei godt oppbygd krimhistorie.  Der er fleire skjebnar som vert fletta inn i kvarandre.  Ein vert riven med.  Løysinga er logisk.

Som lydbok fungerte boka godt.  Personane kjem inn i historia slik at ein vert kjend med dei og hugsar dei frå kvarandre.  God ferielektyre!

Les meir her: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=4688341&rom=MP

onsdag 21. juli 2010

Bok 33: Nynorske noveller

Då eg skulle begynne på denne novellesamlinga, oppdaga eg at den hadde same forfattar som den førre nynorskboka eg hadde lånt.  Kanskje eg ville like novellene betre enn kortprosaen? 

For å yte tekstane størst muleg rettferd, valde eg å ikkje lese for mange om gongen.  Likevel må konklusjonen bli at der er eit par gode, og at resten er heller inkjeseiande, slik det ofte er når ein kjøper ein CD.

Av og til glimtar forfattaren til med gode bilde og uttrykk. No meiner eg framleis at språket øydelegg mykje, i alle fall for meg. Det kling ikkje. Eg har lært at hennes er klammeform i nynorsk.  Men forfattaren burde vite at det heiter kaffi. 

I morgon skal eg stikke innom og levere inn att bøker og lydbøker.  Så får eg sjå om eg finn meg ei ny nynorskbok av ein annan forfattar.